Naturlovene jeg henviser til beskriver i matematisk form samvirkningen mellom de
grunnleggende byggesteiner i naturen (elektroner, kvarker, m.fl.). Kun fire krefter
virker: Gravitasjon, elektromagnetisme og to kjernekrefter. Det internasjonale
forskersamfunnet har i dag en svært omfattende mengde dokumentasjon, samlet
sammen av titusenvis av forskere uavhengig av hverandre, som tilsier med stor
sannsynlighet at disse naturlovene omfatter alle prosesser på jorden i dag.
Dokumentasjonen er samlet i fysikklitteraturen som er fritt tilgjengelig for alle
interesserte. Det er dessuten fritt frem for alle å utfordre riktigheten av disse
naturlovene, men ordentlig vitenskapelig dokumentasjon er nødvendig for at de
skal tas seriøst av forskersamfunnet. De fleste har ikke anledning til å sjekke
denne dokumentasjonen selv. Eksempelet med mobiltelefonen, som er basert på
den elektromagnetiske naturloven, var i mitt innlegg kun ment som en illustrasjon av
at naturviterne har sikker kunnskap om naturlover.
Æren for avdekningen av naturlovene tilfaller den naturvitenskapelige metode benyttet
av det internasjonale forskersamfunnet, mer enn flinke enkeltforskere. Denne metoden
innebærer blant annet publisering av forskningsresultater i alment tilgjengelige
tidsskrifter hvor kvalitetssikring foretas av andre kompetente forskere og repetisjon
og utprøving av eksperimenter i mange uavhengige laboratorier. Velkjente menneskelige
trekk som selvbedrag, forfengelighet eller uærlighet kommer derfor i liten grad i veien
for frembringelse av ny og sikker kunnskap.
Moestue spør om jeg er enig i Big Bang-teorien for universets skapelse. Et bedre
spørsmål er: Hvilke observasjoner støtter denne teorien? Svaret er at Big Bang-teorien
støttes av observasjoner av at galaksene beveger seg fra hverandre, og at teorien forutsier
korrekt den observerte elektromagnetiske bakgrunnstrålingen og riktig mengdeforhold
mellom de letteste atomkjernene i universet. Derfor regner de fleste astrofysikere
som har studert dokumentasjonen, at Big Bang-teorien i grove trekk sannsynligvis
er korrekt. Forutsigelsene fra Big Bang-teorien er forøvrig beregnet ut fra de avdekkede
naturlover, og indikerer at samme naturlover gjelder i hele universet. Uansett riktighet
får Big Bang-teorien aldri status som naturlov, som Moestue foreslår. Dette begrepet
er forbeholdt teoriene for de minste byggesteinene i naturen.
På samme måte som Einsteins relatitivitetsteori er funnet å være en nødvendig utvidelse
av Newtons mekanikk for legemer med hastigheter opp mot lysets, er det også forventet
at de nåværende naturlover vil bryte sammen for svært høye energier, dvs. temperaturer.
Partikkelakseleratorene i f.eks. CERN i Frankrike er bygget for å utforske dette, men så
langt har man ikke en eneste sikker observasjon som er i motstrid med forutsigelsene
til de nåværende naturlover. Med tilstrekkelig store partikkelakseleratorer er sannsynligheten
stor for at man en dag vil finne slike avvik, men dette ville ikke få konsekvenser for
naturlovenes gyldighet på jorden hvor energiene er mye, mye lavere. På samme måte
som relativitetsteorien ikke har hatt betydning for konstruksjon av hastighetsmålere i biler,
vil eventuelle endringer på naturlovene ved svært store energier ikke få konsekvenser
for spørsmålet om homøopatiens virkning. Imidlertid vil det kunne få konsekvenser for
detaljene i Big Bang-teorien siden universet var svært varmt det første sekundet etter
Bang-eksplosjonen. Så Moestue har forsåvidt rett i at Big Bang-beskrivelsen i dette
ørlille tidsrommet for 10-15 milliarder år siden kan komme til å forutsette en utvidelse
av de naturlover vi har i dag.
Fysikere har forøvrig ikke et så angstfylt forhold til ting de ikke forstår som
Moestue og Wreden synes å tro. Selv forsker jeg f.eks. på matematiske beskrivelser
av prosesser i hjernen, og jeg lever godt med at vi på dette feltet i dag har en
meget begrenset forståelse. Selv om alt tyder på at de samme naturlover gjelder
i biologiske som i andre systemer, er det lite forstått hvordan disse naturlovene
gir biologiske systemer de egenskaper de har. Derfor kan ikke fysikersamfunnet i
dag si noe fra eller til om virkning til f.eks. akupunktur eller kiropraktikk, men homøopati
dreier seg om egenskaper til vann som vi kan si noe svært sikkert om.
Tankeekperimentet til Moestue om hva jeg ville sagt til observasjon av solbrenthet
på 1700-tallet hvor UV-stråler var ukjent, setter fingeren på et viktig punkt. Selv
om man ikke forstod hva solbrenthet skyldtes, ville en enkel vitenskapelig studie
påvise at effekten faktisk er der. For eksempel
kunne man en solrik sommerdag sette 100 forsøkspersoner utendørs og 100
andre forsøkspersoner innendørs og observere (med klar statistisk signifikans) at
de som satt utendørs ble solbrente. Dette ville være en indikasjon på ny og
uforstått fysikk. Per i dag finnes det imidlertid ingen slike sikre observasjoner
som ligger utenfor forutsigelsene til de nåværende naturlover. En eventuell sikker
dokumentasjon av homøopati ville være en slik observasjon og ville blitt tatt i mot
med åpne armer i fysikersamfunnet. Delvis fordi det ville vært nyttig med en ny
type medisin, dessuten fordi dette ville bety en spennende revolusjon i fysikken
og heder, ære og Nobelpriser til de som fant de nye naturlovene. Det er imidlertid
nærmest umulig å tenke seg nye naturlover som både kunne forklare den totale
mengde av nåværende sikker naturvitenskapelig dokumentasjon og homøopati.
Problemet med homøopati er at det selv etter 200 år ikke finnes sikker dokumentasjon
på at det er noen effekt i det hele tatt (dette synes forøvrig også Aarbakke-utvalget enig i).
Siden homøopatisk medisin er usedvanlig enkelt å teste i standard medisinske
dobbeltblind-tester, må vel dette få noen varselklokker til å ringe også hos tilhengere
av homøopati? Siden denne dokumentasjonen mangler og dokumentasjonen for de
nåværende naturlover er overveldende, uttalte Norsk Fysisk Selskap i sin høringsuttalelse
at homøopatisk medisin med svært stor sannsynlighet ikke har effekt. Inntrykket av
fysikersamfunnet som et konservativt presteskap med fastlåste meninger er feil, men
vi krever altså skikkelig vitenskapelig dokumentasjon. Dagens kunnskap om naturlovene
samt manglende klinisk dokumentasjon om effekt av homøopatisk medisin, tilsier
derfor at beretninger om forbedring av helsetilstand i forbindelse med besøk hos
homøopat, med stor sannsynlighet kan tilskrives placebo-effekten.